Kjenner du Lille Larven Aldrimett?

Hvis du har småbarn så kjenner du sikkert Lille Larven Aldrimett. Hvis du ikke gjør det, så skynd deg og bli kjent med han!

Den Lille Larven Aldrimett er en superbra barnebok. Boka er visstnok blitt populær over hele verden siden den kom ut i 1969, og kan nok kalles en riktig klassiker.

Eric Carle heter skaperen av den lille sjarmerende larven som spiser seg gjennom boka. Det blir ordentlige hull i bladene, bløtkaka, pølsa, appelsinene, tomatene og andre ting fristende godbiter. Ungene kan titte gjennom, kjenne på eller stikke fingeren inn i hullene og har dermed glede i den helt fra de er bittesmå. Helt genialt!

Lille Larven Aldrimett er et begrep her i huset. Og ble inspirasjonskilde for disse to kameratene:

Kameratene har selvsagt fått hvert sitt blad å hvile på - og spise litt på. Bladene er strikket, tovet og nålefiltet, og fremstår som de reneste lekkebiskene for de to strikkede larvene med heklede øyne. Følehornene måtte tilføres litt lim for å bli stive nok til å stå rett opp - som følehorn skal.

Larvene er laget etter "ta det du har og la veien bli til mens du går"-metoden. Funker som bare det, den metoden der - og kan anbefales på det varmeste!

Hvis du ikke har lest boka om Den Lille Larven Aldrimett, bør du ta deg en tur på biblioteket i dag. Ha en litterær dag!

Hils på Katte-Krabaten!

Lillegutt har fått en ny venn. En venn som ikke er som andre venner. En trofast kamerat som alltid stiller opp.

Her har han inntatt en bedagelig stilling ved blomsterkassa.

Og her står han og nyter utsikten:

                             

Katte-Krabaten har altså funnet seg godt tilrette hos oss, og han og hunden har allerede fått et fint forhold. Tror i alle fall Katte-Krabaten.

Men vi andre vet at dette er et ganske overfadisk forhold sett fra hundens side.

For PLUTSELIG kan rovdyret våkne...

...og på en-to-tre kan Katte-Krabaten ende sitt liv....

Derfor passer vi godt på, kan du skjønne.

Jeg må gjøre deg oppmerksom på at det IKKE er Katte-Krabaten som ender sitt liv på bildet over. Det er en livløs, masseprodusert kosekanin. Flere bilder fra kosekanin-massakren kan du se her. Obs! Sterke bilder for ømfintlige sjeler!

Voff

Tvillingene har fått hver sin hund med dekken på. Riktignok er det en stund siden nå, men de er ikke blogget om før, og ville så gjerne vise seg frem. Rettelse: De to luringene av noen dachser har nok lurt meg trill rundt der, for jammen er de blogget om før! Bare se her. 

Strikket i garn fra lageret (twins) på tykke pinner. Utgangspunktet er en oppskrift fra en strikkebok for barn, men med en del forandringer. Nederste hund ble strikket først, noen forbedringer ble gjort på den øverste (Ja, jeg vet - bildene burde vært langt inn i omvendt rekkefølge, men det gidder jeg ikke nå...)

Strikkaball

Veslegutten skulle få seg ny ball. En strikka sådan.

Du synes ikke det ser ut som en ball, sier du? Den er ikke rund som en ball, sier du? Vel, det tror jeg Veslegutt også sier... Han er ikke helt fornøyd med den nye ballen sin. Selv om mammaen har strikka og strevd etter ei mangelfull oppskrift fra søttitallet for å få en rund og fin ball til gutten sin som han kunne leke med. Den var nemlig rund og fin ballen på bildet i oppskrifta. Knallrund. Og jeg kunne ikke forstå hvorfor ikke min ble sånn.

     

                      

Helt til jeg leste bildeteksten en gang til. Der sto det nemlig at de hadde puttet en plastball inni sin strikkaball. I selve oppskrifta sto det imidlertid vatt og gjerne bjelle. Så det var det jeg hadde puttet inni min, så derfor ble den vel ikke så rund og fin. Å putte en plastball inni strikkaballen for å få den rund og fin, det synes jeg er å jukse litt for mye. Sånt vil ikke jeg være med på. Foreløpig.

"Foreløpig" fordi Veslegutten er kresen og ikke vil leke med en ball som ikke triller (om den aldri så mye ringler pent). Det hjelper ikke at mammaen prøver å kaste og leke med den for å få opp interessen. Han skjønner ikke vitsen med en ball som ikke er rund. Det gjør forøvrig ikke resten av ungeflokken heller. Så min skyhøye entusiasme over denne ballen, er nå etter en uke i ferd med å dale ned til jordoverflaten igjen. Og kan hende jeg finner en badeball i riktig størrelse å putte inni. Kanskje.

Ovnsrør...

...eller dachs om man vil.

Tvillingene har adoptert dem, og gir dem den oppmerksomhet og kjærlighet som dem fortjener.  Oppskrift fra en eller annen barnestrikkebok. Har forandret litt på oppskrifta for å få lengre bein, ører og hale på den grå hunden.

Kanarigul bil

Tut-tut sier Guttens bil

Den kan kjøre mange mil

Den har fire gummihjul og den er kanarigul

Tut tut tut tut tuuuut tut!

Oppskrifta fant jeg på Virkverket. Men jeg liker ikke så tynne heklenåler, så min er heklet på nr 4,5 med dobbelt bomullsgarn. Hjulene er annerledes enn i oppskriften. Jeg heklet en ring av 6 lm, og 12 fm i denne. Men jeg kunne nok ha hatt hjulene litt større, en fm-rad til hadde gjort seg. Munn og øyne er heklet etter fri fantasi. Har fylt bilen med vatt og en bjelle, så den ringler koselig når Lillegutt rister på den. Gutten er fornøyd, så da er jeg fornøyd. :-)

Søt voff

Denne søte karen er strikket av min datter på 9 år. Jeg hjalp henne med å sy sammen, og så strikket jeg et glitter-halsbånd til den.

Jentene har strikket flere av denne sorten. Den består av flere enkle deler i rettstrikk, og er helt ideelt nybegynnerarbeid. Oppskrift? Gi meg et lite hint (kommentar) så kan vi ordne det! :-)

Fotografering

I dag har vi hatt fotografering her hjemme.  Av noen kjære familemedlemmer. Kjær i alle fall for tvillingene. De er ni år og veldig glade i kosedyr. Og det er en imponerende samling de etter hvert har fått seg. Disse har kommet til oss fra Fretex, loppemarked, gaver og et par-tre er til og med laget selv!

Selv har jeg festet disse trådene i dag:

Det er to sett kjærestevotter og et par guttevotter. Vottene har nå hatt sin svømmetur i maskinen, og ligger til tørk. I morgen skal de dekoreres!